This article is reproduced with the permission of the author. An original version of this article was published in the Aftenposten on the 12th July 2020 and is available here.
Kina har brutt avtalen om «Ett land, to systemer» for Hongkong. Vi må gi asyl til demokratiforkjempere som nå er i fare.
Kina har gjennomlevd dramatiske skiftninger siden kommunistpartiet etablerte sitt maktmonopol i 1949. Partiet benytter seg fortsatt ved enkelte anledninger av klassekampens ytre estetikk. Men de har endret sin politikk ved å avslutte Mao Zedongs vanstyre, for så å slå inn på Deng Xiaopings modernisering av økonomien.
Kina ble med i global handel. Kommunistpartiets maktmonopol med rot i leninismen, og med sitt sentralistiske hierarki, forble uforandret: Et land har ikke (et) parti(er), men ett parti har et land. I slike stater smelter partiet sammen med staten. Statsorganene – Folkekongressen, statsforvaltningen og rettsapparatet – er underlagt partiet.
Partieliten har i flere tiår beholdt sine posisjoner ved å slå ned på ethvert tegn til kritikk eller alternative forestillinger om samfunnsutviklingen. I 1989 fikk verden se at en statskontrollert, økonomisk åpning lar seg forene med tradisjonell undertrykkelse av egen befolkning.
Verdenssamfunnet må undersøke Kina
Av en statsledelse som undertrykker tanker og spontan politisk organisering, kan man ikke vente at rettsstatsprinsipper og lovbundet begrensning av makten blir innført som et nytt direktiv fra toppen. Tvert imot, Xi Jinping brukte partiet til å endre grunnloven for å sikre makt på livstid.
For en ettpartistat er det ikke snakk om rett, men om makt. Det vil også prege forholdet til resten av verden. Med makt menes ikke bare åpenlyse trusler om bruk av vold, men alle virkemidler som er nyttige for maktformål. Som kreditors styrkeposisjon for å påvirke gjeldssatte stater, til åpen intimidering av land og bedrifter. Men også dataangrep, overvåking, industrispionasje og tyveri av patenter er virkemidler.
Vesten trodde lenge at gjensidig avhengighet ville føre til politisk oppmyking i Kina og dermed også til bedre forhold for undertrykte minoriteter. Eksemplene har vist at dette har vært en illusjon.
Koronapandemien ble møtt med diktaturstatens første refleks: undertrykkelse av informasjon om en begynnende katastrofe og arrestasjon av dem som slo alarm. Verdenssamfunnet må undersøke Kinas rolle i utbruddet, men også hvordan landets internasjonale innflytelse forsinket WHOs mulighet til å respondere før pandemien fikk spre seg.
Livstidsstraff venter kritikere
Ved avtalen mellom Storbritannia og Kina skulle Hongkong frem til 2047 være sikret demokrati, ytringsfrihet, frittstående institusjoner og domstoler. Gjennom en overrumpling av både Hongkong og verdenssamfunnet vedtok Kina mandag 29. juni en såkalt sikkerhetslov. Dette for å kunne gi et skinn av legalitet under arrestasjon av personer som ville bruke 1. juli til å demonstrere mot inngrep i Hongkongs særstatus.
Virkningene av loven er alvorligere enn at den kan begrunne inngrep overfor uromakere. Lovens vage begreper gir politiet muligheter for pågripelse og sensur. Politistyrken skal få tilførsel av mannskap fra Kina, og rettshåndhevelsen blir også tatt ut av Hongkongs egne domstoler. Loven forbyr blant annet kritikk av det kinesiske kommunistpartiet.
Dette er gjort straffbart for alle, uansett hvor de måtte bo i verden. Livstidsstraff kan vente dem. Demokratibevegelsen har oppløst seg selv, og lederne flyktet. Det er frykt for at de som søkte tilflukt etter at demokratibevegelsen ble knust i 1989, skal forfølges. Facebookbrukere sletter nå sine kontoer i tusentall av redsel for å komme i vanskeligheter når tankepolitiet overtar. Bibliotekene fjerner bøker som kan oppfattes som regimekritiske i Beijing.
Vi må opptre samlet
Tidspunktet bør ikke overraske. Kinas ledelse har tatt en kalkulert risiko. Tap av internasjonal anseelse vurderes som forbigående. Storbritannia, overføringsavtalens motpart, er på vei ut av det politiske fellesskapet med resten av Europa. President Trump nedprioriterer USAs engasjement i verden og kan bli etterfulgt av en ny president etter valget.
Pandemien har krevd verdens oppmerksomhet. Igjen ser vi at en totalitær stat vil omtale verdien av internasjonale avtaler når det passer, men være den første til å bryte dem når det passer enda bedre.
Norge må stå solidarisk med de nordiske land, EU og Nato og opptre samlet for å møte press mot våre samfunn, selv om bare ett eller noen få for anledningen er rammet. Vi bør støtte Storbritannia i de skritt som tas for å bringe avtalebruddet inn for Den internasjonale domstolen (ICJ), og gi asyl til demokratiforkjempere fra Hongkong som er i fare.
